Cognac er betegnelsen på druebrennevin fra vindistriktet og byen Cognac i Frankrike. Det er denne lille byen, som bare har drøyt 20000 innbyggere, som er senteret for handelen med den edle drikk. Distriktet ligger ved havet, og eksporten av vin begynte svært tidlig, spesielt til England.

Nederland, som var en stormakt på verdenshavene, trengte store mengder brennevin til sine sjøfolk. Verken vann, øl eller vin holdt seg friskt på lange seilaser, derfor var brennevin den viktigste drikken for sjøfolkene. Nederlenderne ble dyktige i kunsten i å destillere, og ved hjelp av nederlendernes ekspertise lærte produsentene i Cognac seg å brenne vinen til brennevin. Det skulle snart vise seg at det var mye enklere å selge brennevin enn enkel vin.

Mye tyder på at den første destilleringen av vin ble gjort omkring 1530. Til å begynne med brente man vinen én gang, og fikk et grovt brennevin av heller dårlig kvalitet. På 1600-tallet hadde teknikken bedret seg, og cognac ble en betydelig eksportvare, mye takket være en destillasjonsteknikk som gikk ut på å destillere vinen to ganger, samt at lagringen ble gjort på eikefat.

Konjakk ble etterhvert svært populær i Storbritannia, og produktet fikk ry på seg for å være verdens fineste destillat. Fra de britiske øyer kom også noen av de mest kjente konjakkprodusentene, som selv i dag setter et solid preg på bransjen.

Noen av de første som begynte å handle med cognac var Jean Martell, som kom fra Jersey i 1715, Delamain fra Irland i 1759, Richard Hennessy fra Irland i 1765, familien Otard fra Skottland i 1799, samt Thomas Hine, som kom fra Dorset i 1792.

Det var særlig Martell og Hennessy som klarte å opprettholde eksporten i de vanskelige årene under Napoleonskrigene, noe som også var med på å legge grunnlaget for den dominerende stilling de fortsatt har på verdensmarkedet i dag.

Etter britene kom skandinaver, tyskere og til og med russere. I 1862 reiste brødrene August og Karl Meukow til Cognac for å kjøpe opp store mengder konjakk til tsaren og det russiske hoff. Brødrene bestemte seg imidlertid for å bli, og samme år registrerte de konjakkhuset Meukow sammen med en lokal produsent.

Mot slutten av forrige århundre var det allerede et forholdsvis stort skandinavisk miljø i Cognac. Noe som ble kalt "Skandinavisk Hjælpeforening", ble stiftet i 1897 av bl.a. Petter Anton Rustad, som senere slo seg sammen med Thomas Bache Gabrielsen. I 1905 kjøpte Rustad firmaet A. Edmond Dupuy, og sammen med sin norske kompanjong klarte de etterhvert å skape seg et navn med sine produksjoner. Forbindelsene til Skandinavia var svært gode, og det var her de fikk sine første stabile markeder. I 1920-årene var varene til Dupuy og Gabrielsen inne på den norske pollisten med begge navn.

I dag er Bache Gabrielsen et solid navn ved norske vinmonopol, og hele 60 % av eksporten havner i Norge.

Generelt kan man si at franskmenn drikker svært lite konjakk, og når de først kjøper en flaske, holder de seg stort sett til heller simple produksjoner som ikke engang blir funnet verdig til eksport. Faktisk går 95 % av konjakkproduksjon til markeder utenfor Frankrike !  

Smakingen

Det å nyte et glass god konjakk er et relativt begrep. Det er altså helt opp til den enkelte hvordan man vil drikke sitt glass for størst mulig nytelse. Følgende historie kan jo kanskje stå som en beskrivelse hvor store forskjeller som er ute og går m.h.t. nettopp dette :

Til et tysk sendebud som hadde tømt alt innholdet i glasset sitt i én slurk, bemerket fyrsten : "Det er ikke slik konjakk skal drikkes. Man plasserer glasset i håndflaten, varmer det og svinger det med en rund bevegelse for at drikken skal gi fra seg sin duft. Først da fører man det til neseborene og ånder inn..."

"Og deretter, min herre" ? ville sendebudet vite. -Og deretter, min herre, setter man sitt glass ned og snakker om opplevelsen" !

Om denne fyrsten var datidens eksempel på festbrems er vel mer usikkert, men han hadde et poeng. Lukteopplevelsen kan ved enkelte konjakker være en vel så stor opplevelse som smaksopplevelsen.

Undertegnede har ved noen anledninger observert enkelte som har lagt ut flere hundre kroner for 4 cl konjakk, for så i tømme den ned i to jafs (riktignok med en passende pause mellom slurkene). Da kan man jo spørre seg om motivet for å bestille en så eksklusiv drikk....

Prøvesmakerne - altså de som utfører tester, samt andre spesielt interesserte, har en fremgangsmetode som med trening - og om den utføres riktig - gir gode muligheter for å fange opp de fineste aromaene i konjakk ;

Konjakk skal tradisjonelt sett drikkes i store, ballongformede glass. Slike glass kan nok være vakre å se på, og kanskje til og med ha en viss snobbeeffekt, men de er direkte negative for en prøvesmaking. Den vide ballongformen gir for stor overflate for avdunsting, noe som betyr at store mengder sprit fordunster og gir duften et altfor sterkt preg av alkohol. Dermed går man glipp av mange de fantastiske sekundære aromaene som finnes i en kvalitetskonjakk. De beste glassene er tulipanformet og ikke spesielt store. Det er også viktig at glasset smalner av oppover, slik at duftene konsentreres.

Fargen

Begynn med å se på brennevinets farge mot en hvit bakgrunn.Kraftig farge tyder på lang lagring. De som vet hvordan brandy og druebrennevin blir til, vet imidlertid at fargen kan være en usikker faktor ved bedømmelse av lagringstiden. Fordi mange produsenter tilsetter fargestoffer, spesielt sukkerkulør, er det ikke sikkert at et mørkt brennevin er spesielt gammelt. Et brennevin av høy klasse pleier imidlertid å ha en klar farge med dybde og briljans.

Duften

Lukt på konjakken, først uten å rotere glasset.Riktig fin brandy eller druebrennevin gir allerede da fra seg mengder av fine dufter. Beveg deretter glasset. Da oppnås en kraftig avdunsting fra innholdet, og duften blir mer konsentrert. Løft glasset sakte mot nesen og kjenn etter når duftene er passe sterke. Holder man glasset rett under nesen, kan man bli mer eller mindre bedøvet av den intense duften.

Noen kjennere pleier først å holde glasset ganske langt fra nesen og puste dypt inn.Samtidig fører de glasset mot nesen. Når de kjenner de første duftene, avbrytes bevegelsen. Disse kjennerne mener at man på denne måten kjenner de mest flyktige duftene spesielt godt. Brennevin med en stor andel flyktige stoffer bedømmes som fremdeles å være ungt. Hvis de flyktige stoffene er tøffe og aggressive, er det et typisk tegn på at konjakken har hatt for kort lagringstid.

Deretter rister de igjen på glasset og holder det noen centimeter fra nesen. Da kan kjenne de mindre flyktige duftene. På denne måten kjenner man framfor alt hvor intense duftene er og hvor lenge de strømmer fra glasset. En god konjakk skal dufte svært lenge etter at man har sluttet å bevege glasset. En god duft skal aldri holde opp eller avta, men stige opp som en kontinuerlig og kraftig røyk fra en skorstein.

Mange prøver konjakk når den har værelsestemperatur, mens andre vil ha den enda varmere. Det vanlige er å varme glasset i hånden. Imidlertid er det ikke så lurt å følge en norsk (?) tradisjon, som går ut på å varme konjakkglasset over en varm kopp kaffe. På grunn av varmen, blir avdunstingen så stor at spritduften forstyrrer.

Smaken

Nå er det på tide å smake på varen. Virkelige kjennere pleier å dele også denne prosedyren i to. Først tar de en liten dråpe på tunga og lar den renne ut i munnen. Så svelger de den lille mengden langsomt og forsiktig for å foreta en første bedømmelse. Ved denne første øvelsen kan man konsentrere seg om eventuelle bitre og friske smaker, samt bedømme hvor bløtt, rundt og velbalansert brennevinet er.

Neste trinn i smakingen er å ta en skikkelig slurk. la brennevinet sirkulere i munnen, tygg på det og kjenn etter de forskjellige smaksopplevelsene. Sug luft inn mellom leppene så det kommer skikkelig med dufter opp i nesa. Duften har nemlig avgjørende betydning for hvordan den totale smaken oppleves.

Kildemateriale

The Cognac Companion - Conal R. Gregory

Konjakk, Armanjakk & Brandy - Urban Laurin

Classic Brandy - Nicholas Faith

Cognac - Axel og Bibiana Behrendt

Cognac. An independent guide to the people, the product and the region - Mac A. Andrew

Historien om Cognac, Calvados og Armagnac - Thoralf Bølgen

Armagnac er ved siden av cognac det mest kjente- og det eldste druebrennevinet vi har. Den første kjente produksjonen av Armagnac, ble gjort i 1411, altså nesten 200 år før cognac ble kjent. Dessverre har Armagnac tapt konkurransen mot cognac. Hver gang det selges 100 flasker cognac, selges det kun 6 flasker Armagnac. Armagnac har tradisjonelt en mørkere farge enn cognac, noe som skyldes at det benyttes eikefat som er svært rik på sevje og har en mørk, nesten svart farge.

Brandy er fellesbetegnelsen for alt druebrennevin. Brandy fremstilles i dag over hele verden, og selv i et lite land som Armenia lages det brandy - de som har vært i Spania vet at enkelte restauranter serverer brandy som kan måle seg med de beste konjakkene. Ved siden av Frankrike, er det land som Mexico, Tyskland, USA og Spania som regnes blant storprodusentene av brandy.

Cognac er betegnelsen på druebrennevin fra vindistriktet og byen Cognac i Frankrike. Det er denne lille byen, med sine 20000 innbyggere, som er senteret for handelen med den edle drikk.  

Destillering foregår i såkalt pot-stills, som er lagd av kopper. Kopper er et metall som ikke avgir smak til omgivelsene, og det egner seg derfor utmerket til brennevinsproduksjon. Slike pot-stills finner man forøvrig også i produksjon av whisky.

Englenes andel. Et uttrykk som beskriver fordampningen av konjakk, en naturlig prosess som skjer etter at konjakken er lagt over på eikefat. Når det ferdigdestillerte druebrennevinet tappes over på fat, er alkoholstyrken på omkring 72 %. Hvert år unnslipper 1-3 % (avhengig av fuktighetsgraden i lagringshuset) av dette ut av fatene, og for et stort firma som Martell fordamper mengder tilsvarende 2,5 millioner flasker  årlig på grunn av denne fordampningen.

Fine Champagne er en blanding av konjakk fra områdene Grande og Petite Champagne, der blandingen må inneholde minimum 50 % Grande Champagne for å kunne kalles Fine Champagne.

Grande Champagne. Betegnelsen på konjakk som kommer fra det mest kalkrike jordsmonnet i cognac. Konjakk fra dette området anses å være ekstra smaksrik og kraftfull, og den tåler svært lang lagring (40-60 år).

Hennessy er verdens største konjakkhus. Richard Hennessy var opprinnelig fra Irland, og det var han som skapte begrepet XO, og dessuten den første som eksporterte konjakk på flasker i stedet for fat. I den norske prislisten, troner for øvrig varianten Richard Hennessy øverst på prislisten – med drøye 12.000 kroner for 70 cl…..Om du ikke har råd til den slags, kan du se flaska her.

Internett er et aldeles utmerket verktøy for søk etter mer informasjon om konjakk. Gå til min lenkeside for å komme videre.

Jean Fillioux, et lite konjakkhus som ikke selger de store mengdene pr. år, men for noen produkter de lager ! Deres 30 år gamle Trés Vieux var min første erfaring med kvalitetskonjakk, en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Den duftet mildt, smakte vidunderlig, hadde en uendelig ettersmak og gjorde smaksopplevelsen til en fullkommen seanse.  Prismessig (ca. 800) lå den dobbelt så høyt som det jeg var vant til, men valget har jeg ikke angret på. Har i ettertid også fått prøve Fillioux’ Réserve Familiale, som er lagret mer enn 45 år på eikefat. En konjakk for de helt spesielle anledningene.

Kjellermesteren er den som har det siste ordet før konjakken skal tappes over på flasker. Årelang erfaring, fagkunnskap, livslang læring og tradisjon er noe som kjennetegner en kjellermesters kvalifikasjoner. I tillegg oppbevarer de gjerne flasker med referanser fra år tilbake, slik at hver årgang av eksempelvis Bache-Gabrielsen XO blir så lik forgjengeren som mulig. En drømmejobb ?

Limousin er navnet på eikesorten som benyttes til produksjon av fat til lagring av konjakk. Eika ble opprinnelig plantet på midten av 1600-tallet for å sikre materialer til krigsskip

Meukow, var familienavnet til de to brødrene August og Karl, som den russiske tsar Alexander II sendte til Frankrike for å kjøpe opp store lagre konjakk. De to brødrene fikk imidlertid god kontakt med de etablerte konjakkhusene, og bestemte seg i stedet for å etablere sitt eget merke. Firmaet er i dag spesialist på svært gammel konjakk, og på en auksjon i 1989 gikk en flaske fra revolusjonsåret 1789 under hammeren for 100 000 franc.

Napoleon brukte Courvoisier som leverandør av konjakk til sine skip under de såkalte Napoleonskrigene, og konjakkhuset bruker fremdeles keiserens silhuett som kjennemerke. Man kan trygt si at uten Napoleon’s velvilje ville ikke Courvoisier hatt sin sterke posisjon i dag.

O….

Paradis. De fleste konjakkhus har et område i sine kjellere som omtales som sitt paradis. Her finner man de eldste og mest sjeldne blandinger, de fleste utilgjengelige for oss vanlige dødelige. Det er svært sjelden man finner noe av dette i salg, men om det skjer, er det som regel via et auksjonshus. Produsenten A.E. Dor er regnet som konjakkhuset med det mest omfattende lageret av virkelig gammel konjakk, som strekker seg helt tilbake til 1805. Det er umulig å fastsette pris på en slik vare, men om man ønsker en flaske med årgang 1840, skal visstnok prisen være 50.000 kroner…

Queens Park Rangers, mitt favorittlag i England. Var gode en gang, er nå en sjelden gang innom tekst-TV. Stemmer, jeg fant ingen konjakkrelaterte ord som begynte på bokstaven q.

Rancio er betegnelsen på en høyt verdsatt egenskap i konjakk av høy klasse. Rancio er en karakteristikk i duft og smak som det tar minst 20 år på eikefat å utvikle. Den gir velutviklet konjakk en dyp og vidunderlig smak, og i eksempelvis Bache-Gabrielsen XO (20 år) kan man finne et snev av behagelig rancio

Sukkerkulør, er et triks enkelte produsenter tilfører ung og billig konjakk for å gi den en dypere farge og mer sødme i smaken. Spesielt i Asia blir denne type konjakk satt pris på.
En produsent som f.eks Hennessy går ikke av veien for å benytte relativt store andeler med sukkerkulør i sine produkter. Kvalitetsbevisste konjakkhus skyr imidlertid sukkerkulør som pesten.

Tanniner, også kalt garvesyre, er noe ferske eikefat gir fra seg i store mengder. Derfor er det vanlig at man etter års tid heller brennevinet over på gamle, brukte eikefat, der lagringen fortsetter i mange år. Et for stort innslag av tanniner har en tendens til å gjøre konjakken noe skarp i smaken.

Ugni Blanc er navnet på druesorten som i dag utgjør basisen for 95 % av vinen som går til konjakkproduksjon. Druen kom opprinnelig fra Italia (kalles Trebbiano), og har en fin syrlighet som etter hvert har vist seg å passe veldig bra for konjakk. Det går for øvrig med 9 liter vin, eller 11 kilo druer for å lage én liter konjakk.

VSOP, eller Very Superior Old Pale, kjennetegner en konjakk som har vært lagret i minst 5 år. Det er en del forvirring knyttet til lagringstidene, spesielt siden kvalitetsbevisste produsenter velger å legge ut sin VSOP for salg først etter 10-20 års lagring. Man kan derfor oppleve store variasjoner i kvalitet mellom produsentene i nettopp denne klassen.

W…..

XO, eller Extra Old. For å kunne kalle en konjakk for XO er minimumskravet 6 års lagring på fat. Her finner en også store variasjoner i kvalitet. Mens en Braastad XO kommer i salg etter de foreskrevne seks år, venter imidlertid  Delamain hele 25 år før de tapper sin Pale & Dry XO over på flaske.