Tg-Mures, Romania august 2006

Vi skulle til Tg-Mures i Romania, og reiste via Budapest i Ungarn. Se blå stripe på kart for beskrivelse. Med vi menes jeg, mamma, Gunvor Sørensen, Shih Tzuene "Tiny" & "Bosse", og Tibbene "Emil" & Sara"

Vi dro fra mamma og til Gardermoen kl 08.30 fredag 04.08.06.  Bagasjen og hundene ble lett sjekket inn til Budapest, Ungarn. To bur, og to hunder i hvert bur. 600 kr,- pr bur tur-retur.

Vi landet i Budapest, og trudde det bare var å hente leiebilen på flyplassen. Den var bestilt og bekreftet  av Hertz i Danmark. 137 Euro var prisen. Men når vi kom til Ungarn var det ikke det som var prisen lenger......Først skulle de ha litt over 600 Euro, og etter mye frem og tilbake og enkelte telefonsamtaler, skulle de ha 240 Euro. Noe som i og for seg var greit, siden det ble dyrere med ekstra forsikring. Men siden vi skulle til Romania, ville de plutselig ha 10 000,- i depositum på bilen i tillegg. Det ble ikke aktuelt.

Så da sto vi der altså. Uten bil, i et helt annet land enn vi skulle på utstilling.  Klokken var nå begynt å bli 15.00 på en fredag, og vi var 54 mil fra utstillingen. Vi fikk opplyst på forhånd at reisetiden fra Budapest til utstillingen skulle være ca 6 timer med bil. Det var jo en motorvei vi skulle kjøre på. Men det var dessverre langt fra sannheten. Veinettet var heller dårlig, og kjøretiden til Targu Mures var i realiteten ca 10 timer, så fremst grensekontrollen gikk raskt.  Gode råd var dyre. Vi var jo på flyplassen, så vi prøvde å prate med det meste av Taxi sjåfører og andre som var der....Og klokken tikket og gikk. Det gikk ikke tog dit. Klokken ble 17.00 og vi kom i kontakt med en hyggelig mann. Han forsøkte så godt han kunne å hjelpe oss. Han lovte å kjøre oss ned til plassen der hvor bussene til Romania sto parkert. Vi dro så dit, en reisetid på ca 15. min. Der fikk vi utrykkelig beskjed om å passe godt på baggasjen. Og stol aldri på folk fra Romania sa han til oss flere ganger. Etter mye prat på Romansk fikk vi klarsignal. Vi kunne få være med bussen, og prisen var kun 15 Euro. Gud så billig. Vi takket ja, sa hade til den hyggelige mannen som pratet engelsk. Vi begynte å laste inn baggasjen og var klar til å gå inn i bussen. Da kom beskjeden. Dårlig engelsk, men vi forsto den alikevel. Hundene måtte være i baggasjerommet på bussen eller i en lukket tilhenger bak!!! Det ble i hvertfall ikke aktuelt. Prøvde å si at vi betalte mye, for å ha de inne, men nei. Så da var vi på en øde plass. Med masse folk fra Romania av tvilsomt kaliber, flere sigøynere og ingen taxi. Og ikke viste vi helt hvor vi var heller. Heldigvis var det en full man der som tydeligvis så hvor fortvilet vi var, og han ringte etter drosje til oss. Den kom etter en stund, og vi dro tilbake til flyplassen.

Klokken var nå blitt 19.00, og vi hadde fremdeles ikke kommet oss noe videre. Klokken 19.30 kom en svært koselig mann, som hadde plass til oss. Han var på flyplassen fordi han skulle hente 10 personer fra Irland, og kjøre de til en plass to timer før Tg-Mures, men siden han bodde i Tg-Mures skulle han dit etterpå. Og hvilken flaks. Han hadde akkurat plass til oss og hundene. Han skulle ha 40 Euro pr. person. Noe som var veldig billig. Vi takket ja, og endelig var vi ett skritt nærmere Romania. Når klokken begynte å nærme seg 22.00 var vi på vei. I en gammel 16 seters taxi. Det knirket og skrek i hver mutter i bilen, men vi var på vei. Han var svært hyggelig, og ba oss bare si fra når hundene skulle luftes.

Vi prøvde å sove så godt vi kunne, men det var heller umulig. Dårlige sæter, ingen pute, liten plass, og skrekkelig dårlige veier. Bilen humpet seg bortover. Kl 06.00 var vi endelig fremme i Tg-Mures. Nå skulle vi bare kjøre til hotellet.

Men skrekk og gru. Vi hadde plutselig ikke noe hotell rom lenger, selv om vi ringte til de på fredagskvelden, og sa at vi kom på lørdags morgen. Ja, ja, som han sa, stol aldri på folk fra Romania. Heldigvis var vår mann lommekjent der, vi kjørte fra det ene hotellet til det andre. Vi begynte å bli sikkelig trøtt, for ikke å snakke om sur. Vi var sliten, hundene var sliten. Før klokken 14.00 måtte vi registrere oss på utstillingen, hundene var ubadet og skitten og vi hadde intet rom. Kan det bli verre? Ja, det kunne faktisk det. Det meste av hotell og overnattingssteder var fult, eller de ville ikke ha hunder på rommene. Etter fem hotell, masse frem og tilbake, ut og inn av bilen, fant vi endelig et hotell. Klokken var nå blitt 08.00. Ett døgn siden vi reiste fra Oslo. Hotellet var heller dårlig, men man blir ikke så kravstor når man har hatt en slik tur. Vi sjekket inn til den nette sum av 35 Euro for alle pr. døgn. Heldigvis lovet han denne mannen at han skulle ordne det slik at en taxi kom og kjørte oss tilbake til Ungarn, natt til mandag, slik at vi rakk flyet. Nå kunne vi slappe av. Turen tilbake var "berget". Selv om sengene var jævlige, sov vi noen få timer. Klokken 11.30 måtte jeg opp før å få badet "Bosse", og "Tiny" ble badet etter han. Holdt på å sovne av når jeg fønet han.....

Fønearm & føner måtte være med. Et bitte lite bord, og nattbordet ble redningen da. De ble badet i vasken på toalettet og fønerommet ble selve gangen på hotellet.....Man tar det man har, og gjør det beste ut av situasjonen.

"Bosse" er ferdig badet og stelt, og ligger bare å venter på at vi skal dra på utstillingen.

Rommet var vel ca  16 m2, og hadde 3 senger og et skap. 1/2 rull hardt rosa toalettpapir til 3 personer, og et håndkle til hver på størrelse med et frimerke. (40 x 50 cm ca) De brune pleddene som ligger i sengene var det vi fikk som dyner, og de var så harde og stive som hestedekken. Puten var slik som om den skulle vært stappet med tennisballer, altså veldig hard.  Madrassene var så harde, at de minst må være fra andre verdenskrig, og bare jeg rørte på en tå, så knirket det noe forferdelig.

I dette rotet bodde tre voksne mennesker, 2 Shih Tzuer & 2 Tibetansk Spaniel. Ikke trangt i det hele tatt, nei.....

Utstillingen ble holdt i bakgården til "Madieval Castle" i Tg-Mures, Romania, (Bygget i 1492).

Madieval Castle in Tg-Mures, Romania, (Bygget i 1492)

"Madieval Castle" i Tg-Mures, Romania, (Bygget i 1492)

Jeg nevnte det med "registrering" tidligere, og det var et kapittel for seg selv. Vi fikk ingen papirer før utstillingen. Det vi viste hadde vi lest på internett da vi meldte på. Utstillingen starter kl 16.00. Registreringen er klokken 14.00. Merkelig nok fikk heller ingen av de over 1100 påmeldte hundene noen papirer før. I Romania sendes det ikke ut papirer før utstillingen. Så man vet ikke hvor mange som er meldt på eller om det er dommer endring før du kommer. Og man vet heller ikke når man skal i ringen. Det man vet er sted, dato, og at man skal registrere seg før utstillingen starter. Og dette er noe du må følge med å få med deg, når du melder på, siden det ikke kommer noe skriftlig. De sto "alle" i kø. Langt om lenge kom mamma med papirene våre. Åååå bare en halv time til utstillingen starter. Uheldigvis fikk vi nå se at det var nesten 70 hunder før Shih Tzu. Huff, ja, ja, det er bare å vente.

Det var øsende regn, og kun noen få grader. Og litt vind i tillegg. Klokken ble fire, kvart over fire. Ingen personer å se engang i ringen. Vi spør de andre: "Ta det rolig, ikke stress var svaret". Halv fem, kvart på fem. Ennå ingen i ringen. Litt over kl 17.00 kommer dommeren, men ingen andre. Hva er egentlig dette? Fikk et svar om at de ikke er så nøye med tiden. Det starter når det er klart. Klokken var over halv seks, da det endelig startet. En dommer og kun en ringsekretær. Og hun satt fra hun kom til hun gikk! Tenk, hun satt og ropte hundene inn i ringen.

Som bildet viser var det intet utstillingsbord på denne utstillingen heller. Hundene ble bedømt i den ene enden av bordet hvor ringsekretæren satt. Bordbredden var ca høyden på en A4 bok, og glatt i tillegg. Vi fikk ingen kritikker. Kun premiering på et ark. Og ingen sløyfer heller. Og dommeren var sur og grinete i tillegg. Må innrømme at jeg var som et spørsmålstegn, og lurte veldig på hva jeg egentlig hadde gitt meg ut på.

"Bosse" slapper av. Heldigvis har gutten sovehjerte. Dette tok tid. Klokken var vel over 19.00 før han kom seg i ringen.

Lørdags kvelden var det utstillingen Dracula Dog Show, og litt av et Show senere på kvelden. Det skulle starte klokken 20.00, men først etter kl 21.00 startet det opp med musikk, og sang i over 1 time. Som sagt, de er ikke så nøye på tiden i Romania. Deretter ble gruppene og senere BIS dømt kl 23.00, før det hele ble avsluttet med fyrverkeri.

Denne dagen begynte nå endelig å ta slutt og like før midnatt kunne vi krype i seng,

Dette fremkomstmidlet finnes i Romania. Selv om det ikke er det mest vanlige, håper jeg da.

Søndagen var en stålende dag. Sikkert over 30 grader og sol. Paraplyen fra i går var med, men nå bruktes den som parasoll. Denne dagen ble helt topp. 4 hunder og fire Championat. "Bosse", "Tiny", "Emil" & "Sara".

"Bosse" bak og  "Tiny" fremst. Vi slapper av, men så er vi jo blitt nye Romanske Championer også da......

Med på turen var også Gunvor Sørensen, med sine to Tibetansk Spaniler.

Fra venstre Nord Fin Ch Int* DDSV-06 Ro Ch Sagaland`s U-Ran-Us "Emil", som ble BIR.

Og Nord Ro Ch Sagaland`s Xara "Sara" som ble BIM.

Bildet viser scenen hvor gruppene og BIS ble bedømt.

Hundene kom opp på høyre side i tur og orden, og kom så ned i midten.

Etter endt utstilling, og klokken var vel bortimot 19.00 var vi på vei tilbake til hotellet, for å slappe av litt, før vi klokken 01.00 natt til mandag hadde avtalt at en taxi sjåfør skulle kjøre oss til Budapest. I en vanlig liten rød personbil. Med trilletrallene og burene sammenslått på taket, bar det av gårde. Hundene lå strødd i bilen, og vi tok fatt på den lange turen til Ungarn. Heldigvis hadde vi 4 Championat i kofferten, så det gikk greit. Turen kostet oss 300 Euro, men det var fordi vi tok en taxi i 54 mil og 10 timer. Hadde man gjort det i Norge, tørr jeg ikke tenke på hva det hadde kostet. Vi ville heller ikke satse på å finne noe annet, siden vi viste at det vi hadde, i allefall brakte oss hjem.

Dette er det vi hadde med oss. Vi er på flyplassen i Budapest, Ungarn på tur tilbake.

Klokken er ca 11.00 på søndagen, og vi reiste kl 01.00 fra hotellet i Romania. "Bosse"  ligge løs på kofferten å passe på. Er man konge, så er man konge...... Når vi skulle sjekke inn fikk vi nye problemer. Vi hadde hunder og masse overvekt. Heldigvis hadde vi betalt for hundene i Norge, og han på flyplassen skjønte ikke det som sto på kviteringen, så han forsto det akkurat slik som vi ville at han skulle forstå det. Vi hadde betalt for hundene og overvekten i Norge. Nå kunne vi vel gå gjennom passkontrollen?? Men nei, flyet var fult, så vi ble bedt om å vente helt til slutt, i tillfelle noen ikke dukket opp. Da tente sinnet fra Nord, og alle fikk nok med seg det som ble sagt. Sint og irritert, med et krav om å prate med sjefen fikk personen bak skranken store problemer å holde oss igjen. Etter en liten stund, fikk vi bekjed om at vi bare skulle gå gjennom passkontrollen og på flyet. Han var nok bare glad for å bli kvitt oss, siden han så rimelig svett ut bak brilleglassene. Det var nok ikke de rette personene han forsøkte å eventuelt få til å vente på neste fly.

Klokken var vel borti fem før vi hadde kommet oss gjennom tolla på Gardermoen. Gunvor dro til Sverige, mamma tok toget hjem til Billingstad, og jeg og "Bosse" sjekket inn baggasjen videre. Kl 19.20 skulle flyet gå til Alta, via Tromsø. Selvfølgelig var det forsinket. Like over 23.00 landet vi i Alta, og jeg tok nå fatt på en 15 mils biltur hjemover over fjellet. En biltur som vanligvis tar 2 timer. Kl. 01.45 natt til tirsdag var jeg endelig hjemme. Nesten 25 timer etter at reisen fra Romania startet. Trøtt, sliten , etter å ha vært med bilen på gal side noen ganger, og to ganger med hjula på veiens skulder. Et under at jeg kom meg hjem. Var mer sovende enn våken på den turen, og jeg er skrekkelig glad for at det var lyst på natta i Finnmark, og ingen trafikk. Men jeg måtte bare komme meg hjem, var bare sååå sliten og trøtt. Tirsdag, onsdag og torsdag var jeg ennå sliten, og følte ennå ikke at jeg hadde fått hentet meg igjen. Det ble en uforglemmelig tur, på godt og vondt, så takk for koselig reisefølge Gunvor og mamma.

Det er første og siste gangen jeg skal til Romania på utstilling. Vi har to Romanske Championer nå, det holder. Garantert. Og hadde jeg vist at turen skulle bli slik som den ble, hadde jeg aldri reist.